|
I oppdrettet (N)Oliveroci's møter vi tre generasjoner vakre Ocicat-piker: Josefine, Honey og Olivia.
Av Kirsten Læknes, (N)Oliveroci's
EC (N)Vilde's Josefine er født den 23. februar 2005 og kom til oss i mai som en spretten liten sjokoladetornado.
Sjokolade er fargekoden hennes og med spotter i tillegg så er hun registrert i NRR som OCI b24. (b for sjokolade og
24 for spotter).
Hjemme heter hun selvfølgelig bare Josefine og uten tvil lyder hun navnet sitt. Selv om hun ikke kommer umiddelbart
når vi roper på henne så ser vi tydelig hvordan ørene beveger seg når vi roper på henne.
Hverdagen med Josefine er en fornøyelse, men med sterke meninger, som alle katter har, så kan hun av og til sette oss
litt på prøve når det gjelder å få viljen sin. Det har helt sikkert småfuglene i hagen også forstått, for under plommetrærne
kan hun ligge og jakte i et par i et par timer uten å lee på ørene en gang.
Stakkars Josefine, hun har ennå ikke klart å fange en eneste fugl, men gi opp, å nei, ikke den damen!
Josefine har aldri laget lyder som vi assosierer med kattelyder. Det står i skriften at katter sier «mjau», men det
vet tydeligvis ikke Josefine noe om, for lydene hun lager er mer som «errrk» og da helst når det er noe hun ikke vil.
Utover det er det heller sjeldent hun sier noe. En stille dame i språk, men det tar hun igjen i aktivitet ... ut og inn
hele dagen, alltid travelt opptatt!
* * *
Så presenterer jeg vår andre sjokoladejente. Hun er datter av Josefine og kommer fra vårt første kull. Hun er født
den 24. juni 2006 og hennes korrekte navn er IC (N)Oliveroci's Honey-Honey.
Til daglig lyder hun navnet Honey, ja for hun også vet hvem som skal komme når vi roper.
Honey er en rolig og avslappet katt som tar livet litt mer med ro. Hun oppsøker oss for å få i gang lek eller å bli kost
med, og har ett språk som er veldig lett å lese.
Honey fikk fort kallenavnet «geitebukken». I løpet av dagen er hun stadig vekk oppe på to ben og stryker seg opp etter
bena våre, og da er det ingen som kan motstå henne. Da får hun det som hun vil, både kos eller lek.
Språket til Honey er velutviklet og vi har etter hvert funnet ut av det meste hun sier. Hun har lyder for mat, jeg kjeder
meg, eller kom ut dere også ... og så videre!
Ellers er hun veldig glad i å ha oversikt, og da mener jeg det bokstavelig. Hun har sine ynglingsplasser høyt oppe, enten
det nå er på gulvuret eller store skap.
Den 10. februar 2007 fikk Honey sitt første kull. Den oppgaven tok hun på strak arm og fire Ocibabyer fikk all
oppmerksomheten hennes fra dag en.
Honey er en jente som en bare må bli glad i, en riktig kjælekatt som trives aller best når vi alltid er i nærheten og
snakker med henne. Vi har lange og utdypende samtaler, helt sant altså!
* * *
Jente nummer tre er (N)Oliveroci's Olivia som er barn av Honey. Olivia er i fargen brun og er registrert som en OCI n24.
Olivia og mamma Honey
Denne jenten var minst av søsknene sine og jamret og bar seg hele tiden. Når vi løftet på henne skrek hun høyt og
protesterte vilt. Ikke skjønner jeg hvordan så høy lyd kunne komme ut fra en så liten kropp!
Etter hvert ble hun roligere og utrolig nok så var hun den første som satte i gang «malekverna»! Og når hun først begynte,
så har hun ikke stoppet ... hun holder på ennå!
Olivia og søsteren Oleanna
Om Olivia er barn av Honey, så er det ingen tvil om at hun er barnebarn av Josefine, for i type oppførsel er det Josefine
hun likner mest på. Høyt og lavt, og full aktivitet hele dagen. Det vil si, hun sover innimellom også, men sjeldent så tungt
at hun går glipp av noe.
Matlyder hører hun alltid, og da særlig når det skal lages en brødskive. Da kommer hun galopperende i full fart for å
få en ostebit eller to. Det er blitt litt av en utfordring å spise brød med ost på! Jo da, hun får smake, men bare litt.
Som type er Olivia totalt uredd, hun går løs på nye utfordringer som om hun var «ferdig utlærd» katt. Opp i trær, inn
i alle krinkler og kroker, og som en selvfølge hoppet hun fort etter Honey på «toppen» av stuen.
Honey, som trodde hun hadde sine fristeder, har måttet innse at hun har en konkurrent. Så når har vi to jenter på «toppen»
og det gjør det litt vanskelig å lete dem opp, vi må krype på gulvet og stå på stoler for å finne mor og datter.
Livet med tre Ocikatter er topp!
|
