|
Av Oliver Twist
Fritt oversatt av matmor Kirsten
Tidlig en søndag morgen kom det en høy skrikende hylelyd fra mor sin side av sengen! Hjelp, hva er det som skjer tenkte jeg, en sånn lyd har aldri mor laget før. Nei, nei, sa mor, slapp av det er bare vekkerklokken, vi skal på utstilling i dag vet du, din aller første. Å ja, det var sant, det hadde de snakket mye om, det var i dag altså. I dag skulle de vise meg fram for noen dommere som skulle si om jeg var fin eller ikke. Hørt for noe tøys, jeg er jo fin jeg, det sier jo mor og far hele tiden.
Før jeg visste ordet av det satt jeg i bilen og tenkte med gru på at jeg måtte være inne i ett bur hele dagen. Ikke vær redd, sa mor, vi skal passe på deg, det blir sikkert kjekt skal du se. Siden mor sier det så får jeg vel tro på henne da tenkte jeg, men litt tvilende var jeg jo. Det var jo ikke så rart for mor og far hadde heller aldri vært med på dette her før.
Etter en liten biltur, tur med en stor båt, en ny liten biltur, så var vi fremme i Haugesund. Mor og far sa at det var mange katter fra katteklubben RORAK som skulle vises fram, 70 tror jeg kanskje det var, pluss en hel haug andre fra forskjellige steder av landet. Oi, tenkte jeg, skal lurer på hvordan dette skal gå, jeg som er litt sjenert av meg og all ting.
Da vi kom frem måtte jeg først bli undersøkt av en veterinær. Han så på meg, klemte på meg og tenk han løftet meg opp for å se om jeg var gutt. Det var flaut det! Han veterinæren sa jeg var frisk og kunne få lov til å "stilles ut" så da bar det ned i en stor hall der alle de andre kattene og morene og farene var.
Der var det mange nye lyder og lukter kan du tro, jeg ble helt forvirret jeg. Mor og far fikk trøst av Fredrik og Linda, og jeg fikk trøst av mor og far. dette går så bra så, vi skal passe på dere" sa de, og det gjorde de. Fredrik og Linda er snille altså!
Snart hadde de funnet et bur til meg. Det var ikke veldig stort, men jeg fikk plass til sengen min, mat og vannskålen og heldigvis en do også, jeg måtte bare sååå veldig og det med en gang. Det rare var at da sa mor at jeg var veldig flink! Forstå det den som kan! Må man, så må man, ikke sant!
Så satt jeg der i buret mitt og lurte fælt, hva nå? Før jeg viste ordet av det, ut av buret med meg, og der ved et stort bord fikk jeg se en dame. Først snakket hun veldig koselig og lavt til meg, ok tenkte jeg, hun ser jo snill ut. Hun tok på meg, klappet og klemte på meg mens hun visket koselige ting i øret mitt. Jasså ja, så det er hun som skal bestemme om jeg er fin altså! Ja da får jeg gjøre meg fin og snill da tenkte jeg, så blir i hvert fall mor og far glad. Etter en stund sa hun "dette var en deilig katt". Så viste hun meg fram til mange andre mennesker og sa masse om hva hun mente om meg, og at hun ville se på meg en gang til. Jeg tror det var fine ting hun sa for når hun var ferdig med å snakke, smilte mor og far og sa at nå hadde jeg vært flink. Ok, da men hvorfor vil damen se på meg en gang til da? Himmel og hav, tenkte jeg, kan hun ikke bestemme seg eller! Er jeg fin eller er jeg ikke fin! Jeg hadde jo fått EX1. Ja vel ja, hva er nå det for noe? Hvis det er mat så fikk i hvert fall ikke smake på det.
Nå fikk jeg hvile meg i buret igjen. Jeg spiste litt, drakk litt vann og så sovnet jeg. Men det varte ikke lenge, ut av buret med meg igjen! Søren også, jeg som sov så godt. Nå var vi tre katter hos dommerdamen. Hun skulle bestemme seg for om hvem av oss som var den fineste. "Lille dommer ved bordet der, hvem er vakrest i byen her?" Tenk hun sa det var meg! Mor forstod ingen ting, plutselig hadde hun en diger blå sløyfe i hånden. Da smilte jeg, for mor fikk sånt rart ansikt. Nå hadde jeg fått Dommerens Beste. Fikk forresten ikke smake på det heller!
Nå var jeg trøtt så jeg forsøkte å sove. Jeg gløttet bare litt på øynene av og til når det kom mennesker bort til buret mitt for å se på meg. Jøss, jeg må jo være fin når noen gidder å se på meg mens jeg sover. Langt inne i drømmeland hørte jeg mor og far snakke om meg og at de sa at jeg var utrolig søt og snill og rar. Jammen godt at de er fornøyd med meg.
Etter at jeg hadde sovet en stund våknet jeg av masse bråk og spetakkel. De flyttet rundt på border og stoler og så var det en mann der som snakket veldig høyt. Så var det ut av buret igjen! Nei nå får det jammen være nok, enda flere som skal se på meg!
Mor tok meg og sengen min under armen og satte meg inn i ett bur som ikke var mitt engang. Så satt jeg der da, nå likte jeg meg ikke, ikke i det hele tatt. Jeg prøvde å gjemme meg. Det er jo litt flaut å sitte sånn på utstilling. Så heldigvis fikk jeg se mor og far, og da ble alt mye bedre.
Jeg får sitte her til noen kommer og henter meg tenkte jeg. Det blir enten mor eller far, men der tok jeg feil. En dame jeg aldri hadde sett før løftet meg opp og ut av buret, assistent var det hun het. Hun ga meg til en annen dame, dommer het hun. Hun tok på meg, klemte på meg og studerte meg. Så var det over til ett annet bord og ny dame som også het dommer og hun gjorde akkurat det samme. Så sa han mannen som snakket så høyt at jeg var Best i Show og så klappet alle sammen.
Jeg så på mor og måtte le igjen, for nå hadde hun fått ett sånt rart ansikt en gang til. Hun får visst det når jeg vinner tenkte jeg. Jeg får forsøke å vinne flere ganger, så får jeg i hvert fall en god latter om ikke noe annet. Sånn EX1 - DB - BIS fikk jeg jo ikke smake på selv om det var mine premier, hva nå det er da, det kan i alle fall ikke være mat for da hadde jeg også få smake, helt sikkert!
Sandnes, mars 2005
Oliver Twist
|
